Eksponering med responshindring (responsprevensjon) innebærer gradvis å utsette deg for ubehagelige situasjoner og gjennom dette lære deg å tolerere angst og endre reaksjonsmønsteret. Dette er en godt dokumentert metode ved tvangslidelse.
En tvangslidelse er vanemessige måter å tenke, føle og opptre på som er ekstremt ubehagelige, bortkastede og vanskelige å bli kvitt på egen hånd. Ubehagelige og skremmende tanker, bilder eller impulser dukker stadig opp i bevisstheten uten at du ønsker det. Disse kommer ofte sammen med opprivende følelser og sterk trang til å gjøre noe for å dempe ubehaget.
Noen bruker da til tvangshandlinger for å prøve å føle seg bedre. Dessverre virker ikke disse ritualene i noen særlig grad, og ubehaget dempes bare midlertidig. Snart legger man så mye tid og energi i ritualene at andre deler av livet blir forstyrret.
De vanligste tvangshandlingene er overdreven vasking eller sjekking av dører, vinduer eller elektriske apparater. Andre har tvangshandlinger knyttet til overdreven orden, symmetri eller gjentakelse. Mange utfører også mentale ritualer, som å telle til bestemte tall eller tenke på positive ord for å nøytralisere negative tanker.
Gjennom eksponering med responshindring kan de fleste som er rammet av en tvangslidelse, oppleve betydelig bedring.
Eksponering innebærer at du konfronterer situasjoner som utløser tvangstanker, og at du blir værende i situasjonen over en lengre periode.
Responshindring innebærer at du hindrer deg selv i å gjøre noe for å bli kvitt tvangstankene og ubehaget forbundet med dem. Du avstår fra ritualer som du er vant til å gjøre når du plages av en tvangstanke.
Hvis du for eksempel har smittetvang, skal du trene på å ta på noe som du mener er skittent og la være å vaske hendene etterpå. Et annet eksempel kan være å forlate huset og sjekke låsen bare én gang (eksponering) uten å gå tilbake og sjekke igjen (responsprevensjon).
Sammen med behandleren din får du på en systematisk måte undersøkt hva som skjer med angsten og ubehaget hvis du ikke gjør ritualene dine, eller unngår situasjoner som utløser din trang til ritualer. Behandlingen forutsetter et godt samarbeid mellom deg og behandleren din. Dere setter opp mål for treningen sammen.
Behandlingen er utformet for å gjøre symptomene dine så svake at de ikke lenger forstyrrer deg i dagliglivet. Som med alle vaner kan tvangstanker og tvangshandlinger bli svakere gjennom øvelse. Dette gjøres gjennom øvelser i eksponering og responshindring.
Angsten avtar etter tilstrekkelig eksponering, så lenge du ikke utfører tvangshandlinger. Du får erfaring med at du kan fungere uavhengig av angsten, og at angsten og ubehaget kan håndteres uten ritualer og unnvikelser. Dessuten får du undersøkt hvor gyldige tvangstankene er.
En partner eller familiemedlemmer kan om ønskelig trekkes inn i behandlingen på et tidlig tidspunkt. Når de får informasjon om tvangslidelsen og prinsippene for behandlingen, kan de bidra med gode forslag til hvordan treningen, spesielt i hjemmet, kan gjennomføres.
Det er viktig at du fortsetter å bruke det du har lært i behandling. Når behandlingen nærmer seg slutten, er det vanlig å snakke om hvordan du kan redusere faren for tilbakefall.