Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.

Tiltakspakke for familier med barn/ungdom som strever med spiseforstyrrelser

Akuttambulant hjemmesykehus for Nic Waals Institutt og BUP Vest

En tallerken med et symbol på
Bildet er KI-generert.

Hva er spiseforstyrrelser?

Vi snakker om spiseforstyrrelser når tanker, følelser og atferd knyttet til mat og kropp tar så stor plass at de overskygger alt annet og forringer livskvaliteten. 
For mange er spiseforstyrrelsen en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser på, ofte beskrevet som angst eller indre uro. Dette kan komme til uttrykk blant annet gjennom å overspise, kaste opp maten, la være å spise eller overtrene.

Lav selvfølelse og behov for kontroll er ofte underliggende faktorer. Det er mange ulike veier til å utvikle en spiseforstyrrelse, og vi vet også at det å spise lite over tid påvirker hvordan hjernen fungerer, og dermed fører til mer spiseforstyrrede tanker og atferd i seg selv.

Behandlingen retter seg uansett først om fremst om å reernære barnet eller ungdommen, altså vektøkning gjennom å spise mer og være mindre i aktivitet. Dette er helt nødvendig for å redusere symptomene knyttet til spiseforstyrrelsen og gjøre barnet/ungdommen tilgjengelig for å jobbe med andre temaer på sikt. 

Vanlige tegn på spiseforstyrrelser

  • Overopptatthet av vekt og kropp
  • Stress og skyld-/skamfølelse etter å ha spist
  • Vekttap (eller vektoppgang ved overspising)
  • Utvikling av unormale spisevaner, som å unngå måltider eller visse mattyper, eller innta store mengder mat
  • Trening preges av stress og tvang
  • Forakt for egen kropp, fasong og utseende
  • Forvrengt bilde av kroppen
  • Humørsvingninger og konsentrasjonsvansker
  • Sosial tilbaketrekning
  • Oppkast eller bruk av avføringstabletter
Bildet er KI-generert.

Felles for alle spiseforstyrrelser er bruken av mat og/eller trening for å mestre følelsesmessige utfordringer. Det er imidlertid ulike måter spiseforstyrrelsen kan komme til uttrykk på. Spiseforstyrrelser deles ofte inn i fire hovedgrupper: Anoreksi, bulimi, overspisingslidelse og uspesifiserte spiseforstyrrelser. I dette heftet vil vi ha hovedfokus på anoreksi.

Hva er anoreksi?

Anoreksi (anorexia nervosa) kjennetegnes av at man begrenser hva og hvor mye man spiser, og at dette fører til alvorlig undervekt. Personer med anoreksi opplever ofte en intens frykt for å legge på seg. Mange føler at kroppen er stor og tykk, til tross for at man har en vekt langt under normalen. Det er vanlig å benekte både at man har en spiseforstyrrelse, at man er undervektig, og også de medisinske konsekvensene av tilstanden. Spiseforstyrrelsen tar mer og mer kontroll over den som er rammet av sykdommen, og påvirker måten personen tenker, føler og handler på. 
Anoreksi vises ofte ved at spisevaner og holdningen til mat endres. Man vil gjerne kun spise et innskrenket utvalg matvarer, og ofte velge å spise kalorifattig mat og små måltider. Ofte utvikler den som er rammet av sykdommen strenge rutiner rundt måltider, både med tanke på innhold og form. Det oppleves svært stressende å spise mat eller dersom rutinene utfordres. En følelse av indre uro som følge av matinntak eller tanker om mat, kan for noen roes ned gjennom overdreven fysisk aktivitet eller oppkast etter måltider.

Symptomer på anoreksi:

  • Frykt for matinntak og/eller vektøkning styrer tanker og handlinger
  • Svært lavt matinntak
  • Sterkt undervektig i forhold til andre på samme alder og høyde (dette punktet trenger ikke være til stede i starten av sykdomsfasen)
  • Følelse av å være stor/forstyrret kroppsoppfatning
  • For noen: Trener mer, kaster opp, bruker avføringstabletter
  • Jenter kan miste menstruasjonen
  • Forsinket pubertetsutvikling

Dersom man har hatt anoreksi lenge, kan dette gi tilleggssymptomer som følge av at kroppen sulter:

  • Slapphet og slitenhet
  • Søvnforstyrrelse
  • Konsentrasjonsproblemer
  • Svimmelhet og besvimelse
  • Kortpustethet, hjertebank
  • Menstruasjonsforstyrrelse
  • Mage og fordøyelsesproblemer
  • Hodepine
  • Muskelsmerter
  • Treningsskader
  • Dunete hår på kropp og ansikt
  • Fryser lett
  • Mister hår
  • Ødemer
  • Angst og tvang
  • Depresjon

Anoreksi kan utvikles gradvis, og man kan være syk i mange år, eller man kan raskt bli dårligere inntil sykdommen blir veldig alvorlig. Det er mulig å bli helt frisk, men man vil trenge hjelp og støtte på veien mot tilfriskning.

Hvordan er det å være forelder og søsken til spiseforstyrrede barn/ungdommer? 

Når et søsken eller barnet ditt får en spiseforstyrrelse kan det virke overveldende for hele familien. Vi sier at hele familien blir rammet av at spiseforstyrrelsen som kommer inn i familien, og dette vil påvirke alle som er rundt den som er blitt syk. Spiseforstyrrelsen fører ofte til at barnet/ungdommen uttrykker at det ikke ønsker å bli friskt eller at det ikke er sykt. Dette kan medføre mange konflikter mellom den syke og andre familiemedlemmer, og mellom foreldre, dersom dere ikke blir enige om hvordan dere skal håndtere sykdommen. Kontinuerlig krangel rundt mat og vektoppgang kan ofte ende i utagering fra barnet/ungdommen, og det kan hende du ser barnet ditt oppføre seg på en måte du aldri har opplev tidligere. Dette kan være skremmende for mange.

Mange kjenner seg utmattet, maktesløse og skremt av situasjonen. Det er viktig å bruke behandleren deres som støtte. Når du har et barn med anoreksi kan foreldrerollen oppleves fremmed, og man kan begynne å tvile på egne foreldreevner fordi de vanlige foreldreferdighetene ikke fungerer lenger. Det å reernære et barn/en ungdom med anoreksi er ikke normale foreldreoppgaver, selv om det fortsatt er foreldrenes ansvar at barnet/ungdommen får i seg nok mat.

Enighet mellom foreldre er sentralt og helt nødvendig i kampen mot spiseforstyrrelsen. Dere må stå samlet i alle forventninger som gjelder reernæring, ellers kan anoreksien skape splittelser. Ofte har spiseforstyrrelsen påvirket hele familien, også i form av at foreldre har blitt med på å tilpasse rutiner rundt måltider og innholdet i måltider, i håp om at dette vil føre til at barnet vil spise. Dette kaller vi å forhandle med spiseforstyrrelsen. Ofte har foreldrene også ulike oppfatninger av årsak til sykdommen og hva som skal til for å hjelpe barnet, noe som ofte fører til konflikter. 

Som søsken til et barn/en ungdom med anoreksi er det vanlig å reagere med fortvilelse og utagering. Noen kan bli sinte på den som er syk fordi foreldre vier all sin tid til å passe på den syke. Det er mange søsken som bekymrer seg for helsen til den syke, eller påtar seg en rolle som hjelper, som fort blir en for stor ansvarsoppgave for et søsken. Det er viktig at søsken mottar nok kunnskap om sykdommen og behandlingen. Søsken kan også bekymre seg for foreldre, og foreldre kan bekymre seg for søsken. Det er viktig at foreldre trygger søsken på at deres oppgave kun er å være søsken. Søsken kan også få samtaler med behandler.

Hvordan er det å være barn/ungdom med spiseforstyrrelse?

For mange er spiseforstyrrelsen en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser på, ofte beskrevet som angst eller indre uro. Dette kan komme til uttrykk gjennom å overspise, kaste opp maten, la være å spise, overtrene eller bruke avføringsmidler. Det kan oppleves ensomt å være den eneste i familien som er på lag med spiseforstyrrelsen. Kanskje opplever du at ingen forstår hvordan du har det. Det kan være vanskelig å kjenne på hvordan spiseforstyrrelsen skaper konflikter og krangler mellom familiemedlemmene. Kanskje kan du kjenne på skyldfølelse uten at du klarer å kjempe mot spiseforstyrrelsen på egenhånd.

Frykt er en vanlig underliggende følelse som preger barn/ungdom med anoreksi. Det kan være en frykt for å bli tykk, for kalorier, eller for vektoppgang. Frykt for hva andre jevnaldrende tenker dersom man legger på seg, eller frykt for å ikke slutte å spise dersom man først begynner. Frykt for å miste opplevelsen av kontroll som spiseforstyrrelsen gir. Ulike former for frykt kan drive spiseforstyrrelsen videre. Spiseforstyrrelsen kan gi en identitet som man kan være redd for å miste. Frykten kan oppstå i kombinasjon av flere årsaker og oppleves ofte så sterk at man blir helt oppslukt av disse tankene og følelsene.

Mange barn/ungdom med anoreksi opplever en slags «indre dialog» som følger med spiseforstyrrelsen. Denne indre dialogen oppleves for mange som uutholdelig vanskelig å tilfredsstille. Stemmen kan fortelle deg at du ikke skal spise, at du blir tykk, at du må telle kalorier eller at du ikke må stole på de som vil hjelpe. Denne stemmen kan oppleves som din eneste venn og overbevise deg om at du ikke skal spise. Den kan være til stede konstant og skape enormt press.

Tilleggsvansker som angst og depresjon er vanlig for barn/ungdom med anoreksi. Dersom man allerede er engstelig eller nedstemt vil disse symptomene ofte øke med anoreksien. Personlighetstrekk som perfeksjonisme og rigiditet er også opprettholdende for anoreksien. Opplevelse av kontroll og selvpålagte regler for å opprettholde kontroll driver ofte spiseforstyrrelsen. Dette er regler man lager for å forbli tynn og gå ned i vekt. Regler gir en følelse av trygghet og tilfredshet. Jo sykere man blir, desto mer rigide blir reglene.

Hvordan fungerer hjernen og kroppen ved spiseforstyrrelse?

Anoreksi fører til for lavt næringsinntak, og dette påvirker kroppen og hjernen i stor grad. Modellen under viser noen av endringene som kan oppstå i kroppen som følge av underernæring. Påvirkning av puls, blodtrykk, temperatur og væskebalanse er de endringene man merker raskest, men også hjernefunksjoner påvirkes i stor grad. Svimmelhet, nærbesvimelse og økt behåring er eksempler på konsekvenser av kroppslige endringer. Hjernen kan krympe ved anoreksi, spesielt hos ungdommer. Det er uvisst hvilken klinisk betydning dette har, og med behandling og vektoppgang normaliseres hjernens størrelse.

Dette sier likevel noe om at sykdommen fører til kognitive endringer som påvirker den personen som er rammet i stor grad. Pasienter med anoreksi kjennetegnes av forandringer i nerveaktivitet i hjerneområder som er involvert i følelser, spiseatferd og selvregulering. Det er en hypotese om at dette kan han sammenheng med psykologiske konsekvenser av underernæring, som for eksempel nedsatt stemningsleie og økt engstelse. For barn og ungdommer vil hormonelle endringer som følge av undervekten kunne føre til forsinket pubertetsutvikling eller at pubertetsutviklingen stopper opp. I ytterste konsekvens er anoreksi en dødelig sykdom. 

Bildet er KI-generert.

Hjernen krymper, noe som fører til dårlig
konsentrasjon og beslutningstaking,
tristhet, humørsyke og irritabilitet.

Håret blir tynnere, sprøere og faller av.

Hjertesvikt, lavt blodtrykk, 
langsom eller rask hjerterate, 
hjertemuskelen krymper.

Nyrestein, nyresvikt.

Forstoppelse, smerter, luft i magen, 
mulig varig dårligere tarmfunksjon.

Tørr hud, blålig misfarging.

Lanugo (vekst av fine kroppshår).

Kuldeintoleranse fordi kroppen ikke 
har nok energi til å varme opp kroppen.

Reduksjon i benmasse som fører til 
redusert bentetthet (osteopeni)
og fare for å utvikle benskjørhet (osteoporose).

Forsinket kjønnsutvikling og 
mulig varig veksthemming.

Jenter: Tap av menstruasjon og 
mulig varige vanskeligheter med å få barn.

Gutter: Lavere nivåer av testosteron, 
endringer i seksuell funksjon og sexlyst.

Reduksjon av stoffskifte (lavere forbrenning), 
trøtthet, mangel på energi.

Bildet er KI-generert.

Tap av muskelmasse, 
muskelsvekkelse, hovne ledd.

Blod- og kroppsvæskeproblemer, anemi, 
lave kalium-, magnesium- og natriumnivåer.

Oppkast kan føre til dehydrering, betennelser 
og sår i spiserøret, og ødelagt tannemalje.

Utredning av spiseforstyrrelser

Utredningen av spiseforstyrrelser består i å kartlegge barnet/ungdommens utviklingshistorie, sykehistorie, sosiale forhold og familieforhold. Det kan også gjennomføres mer strukturerte intervjuer rettet mot spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser på indikasjon. I tillegg gjennomføres legeundersøkelse for å kartlegge somatisk påvirkning som følge av spiseforstyrrelsen. Det tas i den forbindelse blodprøver og andre somatiske undersøkelser på indikasjon. Det er vanlig at man tar EKG for å undersøke hjertets funksjon, og bentetthetsmåling for å se om underernæringen har ført til utvikling av redusert bentetthet.

I starten av oppfølgingen kartlegges måltider nøye. Det tas opp måltidsanamnese med dagsoversikt over måltider siste uken; mengde og sammensetning av mat, antall måltider og væskeinntak pr. døgn. Videre vil det innhentes informasjon om somatiske forhold som vektutvikling siste måneder, medikamenter i bruk, menstruasjonstatus, smerter, svimmelhet, oppkast, bruk av avføringsmidler/ vanndrivende/andre legemidler, og mengde og intensitet av trening. Hos barn og ungdom innhentes informasjon om utvikling av høyde og vekt fra småbarnsalder (vekstkurve fra helsestasjonsjournal), etter samtykke fra foreldre eller ungdom over 16 år. 

Behandling av anoreksi

Behandlingen av anoreksi handler i den akutte fasen om å reernære barnet/ungdommen som er blitt syk. Dette vil i praksis si at man lager en plan for hva og hvor mye barnet skal spise, og at målet er å gjennomføre disse måltidene. Dette krever mye av den som er syk og foreldrene, og behandlingsoppfølgingen består av veiledning og støtte i hvordan å få til dette, samt opplæring i hvordan vi forstår sykdommen anoreksi. Det vil også ofte være nødvendig å begrense fysisk aktivitet og følge opp barnet tett for å unngå oppkast (spesielt i tiden etter måltider) eller fysisk aktivitet som en måte å redusere/forbrenne energiinntaket på. Ofte er det nødvendig å sette skolen og fritidsaktiviteter på pause.

Den behandlingsformen som anbefales som førstevalg for barn og ungdommer med anoreksi av Helsedirektoratet, er familiebasert terapi ved anoreksi (FBT). De fleste behandlerne ved AAH har utdanning i denne terapimetoden og jobber etter denne modellen ved behandling av anoreksi. Behandlingen er inndelt i tre faser. Den første fasen handler om å reernære barnet, og at foreldrene skal overta ansvaret for spisingen. I den akutte fasen der AAH er inne grunnet alvorlig nyoppstått anoreksi, eller forverring av kjent anoreksi, jobber vi i intensivert fase 1 (beskrives nærmere nedenfor).

Det er også behov for regelmessig oppfølging av lege, og i mange tilfeller klinisk ernæringsfysiolog. Legen gjennomfører jevnlige legeundersøkelser, inkludert undersøkelse av vekt, puls, blodtrykk, hjerte, lunger, sirkulasjon, temperatur og ødemer. Det tas også blodprøver regelmessig, oftest én gang i uken i starten, for å følge med på hvordan spiseforstyrrelsen påvirker blodcellene, eventuelle mangeltilstander, saltbalansen i blodet, hormoner og funksjonen til indre organer. Klinisk ernæringsfysiolog eller lege utarbeider en kostplan som inneholder en plan for måltider og innholdet av disse basert på det energibehovet den enkelte har.
Det er krevende for hele familien å gjennomgå behandling for anoreksi. I den første fasen vil vi bistå foreldre/foresatte i å søke om pleiepenger hos NAV i gradert eller full tid (se mer informasjon om pleiepenger i «Tiltakspakke for oppstart»). Om barn eller ungdom kan fortsette på skolen avhenger av alvorlighetsgrad og eventuelle tilleggslidelser som påvirker funksjon. Det er viktig å ha en dialog med skolen for å tilrettelegge best mulig for noe aktivitet og samtidig gjennomføre behandling. I den første fasen anbefaler vi ingen fysisk trening fordi målet er vektoppgang, og fordi fysisk aktivitet kan være farlig for den sykes somatiske helse.

I den første og mest akutte fasen er det ikke anbefalt med individualterapi, men dette kan bli aktuelt senere i behandlingsforløpet (fase 2 eller fase 3). Årsaken til dette er at det er helt nødvendig å ha fullt fokus på reernæring innledningsvis, for å sikre best mulig forløp og prognose for barnet/ungdommen. De kognitive og emosjonelle endringene som følger med undervekt, særlig økt rigiditet/redusert mental fleksibilitet, gjør også at den syke vanligvis ikke har kapasitet til å arbeide med terapeutisk endringsarbeid i dette stadiet av sykdommen.

Familiebasert terapi for anoreksi (FBT)

FBT innebærer at foreldre får støtte/veiledning av helsepersonell til å ta ansvaret for å få barnet/ungdommen til å spise hjemme. Sykdommen blir behandlet på linje med andre somatiske, alvorlige sykdommer, og det er et viktig poeng at man jobber fremtidsrettet og ikke bruker energien på å lete etter årsaker til sykdommen.

Behandlingen er inndelt i tre faser: 

Fase 1: Redusere undervekt, få på plass regelmessige måltider

Mål: Hjelpe foreldrene til å ta ansvar for barnets/ungdommens spising.
Det er denne fasen vi jobber med i Akuttambulant hjemmesykehus. I oppstartsfasen er målet å oppnå en felles forståelse av problemet, gjennomføre legeundersøkelse og lage en kostplan. Ofte gjøres dette av behandlere i poliklinikk. Vi kan møtes på klinikken eller hjemme hos familien. Hvis barnet eller ungdommen bor på institusjon, kan vi komme til institusjonen og veilede personalet. Vi ønsker ofte å observere et familiemåltid, der familien har med mat og gjennomfører et måltid med behandlerne til stede. Dette er viktig for å få bedre forståelse for utfordringer og dynamikken som oppstår i måltidssituasjoner, og dermed gi grunnlag for mer konkret veiledning. Vi er ellers ikke til stede i måltider.

Videre møter består av vektkontroll og familiesamtaler/foreldreveiledning. Timene starter med at behandler er alene med barnet/ungdommen når det veies, og fortsetter med en familiesamtale der alle familiemedlemmene deltar/foreldreveiledning. Tema er vekten og hva man har oppnådd siden sist, eventuelt endringer som skal til for å nå målet. Noen ganger kan det være nødvendig at foreldrene og behandlerne møtes uten barnet/ungdommen til stede.
Fokuset i denne fasen handler om å få på plass gode rutiner når det gjelder mat og måltider. Foreldrene skal støtte barnet sitt til å spise nok, og det er en forventning om at vekten skal øke 500-1000 gram per uke. Det vil derfor bli mye snakk om mat i denne fasen. Det vil også være rom og mulighet for å snakke om hvordan foreldrene best kan støtte barnet til å holde ut i en vanskelig periode og hva foreldrene tenker er god trøst. Et barn som skal gå opp i vekt trenger mer mat enn sine jevnaldrende, og når hun/han begynner å spise vil forbrenningen øke slik at matmengden må økes ytterligere.

Mange vil tenke at behandlerne har for mye fokus på maten i denne fasen og vil at barnet skal få mer psykologisk hjelp. Det er ikke anbefalt å gi individualterapi i første fase, da fokuset på mat tar så mye plass i barnets tankevirksomhet. Barnet kan ha en kort egen samtale med behandler i veietiden. Det kan være aktuelt at barnet/ungdommen i en senere fase av behandlingen får mulighet til å jobbe med andre temaer.

Tips til foreldre som står i måltider: 

  • Prøve å bevare roen
  • Være mild, rolig og bestemt
  • Foreldre bestemmer matmengde og type mat
  • Gi korte beskjeder som: Spis maten din, ta en bit, dette er trygt
  • Noen har nytte av avledning som å spille spill, se en serie eller snakke om andre ting enn mat under måltidet
  • Noen trenger at foreldrene sitter tett på, en på hver side
  • Husk at måltider kan være ekstremt slitsomme og ta svært lang tid, spesielt i begynnelsen

Mange vil tenke at det å skape god stemning i måltidet er viktig. Dette er ikke alltid mulig uten å tilpasse seg kravene fra spiseforstyrrelsen om hva som skal spises. Derfor vil mange oppleve at måltider kan bli mer konfliktfylte når man må stå imot spiseforstyrrelsens krav og protester, spesielt når man innfører nye rutiner i første fase.

Fase 2: Hjelpe ungdommen til å spise på egenhånd

Mål: Overføre kontrollen for spisingen tilbake til ungdommen. Overgangen til denne fasen skjer når barnet/ungdommen nærmer seg normalvekt og i mindre grad er preget av spiseforstyrrede tanker og atferd.

Fase 3: Støtte overgang til frisk, normal ungdomsutvikling

Mål: Tilbake til en vanlig ungdomsutvikling. Vurdere behov for annen utredning/behandling, eventuelt avslutning.

Prinsipper i FBT-behandling

Vi som er behandlere med videreutdanning i FBT forholder oss til fem overordnede prinsipper når vi møter familier hvor barn/ungdom strever med spiseforstyrrelser. Prinsippene kan kort forklares slik:

  • Agnostisk holdning: Å ikke være opptatt av årsak, men ha fokus på hva som kan gjøres. Redusere skyld og beskyldninger. Utfallet bedres ved å bryte uheldige mønstre, heller enn innsikt i årsaken til at spiseforstyrrelsen utviklet seg.
  • Symptomfokus: Det er fokus på kostplan, vekt og progresjon i den første fasen. Hva har familien fått til, hva har vært utfordrende?
  • Konsultativ holdning: Mål om å øke foreldresamarbeid og å øke foreldrenes handlekraft. Støtte foreldre til å jobbe seg frem til løsninger på løpende utfordringer. Psykoedukasjon om spiseforstyrrelser, erfaringer og forskning. Hjelpe familien til å forstå hvor mye mat barnet deres trenger.
  • Styrke foreldrene: Understreke foreldrenes autoritet. Øke foreldrenes tro på egen kompetanse.
  • Eksternalisering: Skille mellom sykdommen og personen. Redusere kritikk og konfliktnivået i familien. Alliere seg med den «friske» delen av barnet/ungdommen. Det er spiseforstyrrelsen som er «fienden», ikke den syke. Det er derfor nyttig å snakke om spiseforstyrrelsen som om den har en egen vilje, eksempelvis «nå protesterer spiseforstyrrelsen kraftig», «spiseforstyrrelsen sier at dette er farlig».

Det er ikke alltid vi kommer i mål med denne behandlingsformen, da sykdomsbildet kan være svært sammensatt og det er behov for tilpasninger. Vi vil i de tilfellene tilpasse behandlingen, men vi har likevel prinsippene ved FBT med oss som en del av behandlingstilnærmingen. 

Noen ganger kan det bli aktuelt med en kortvarig innleggelse på sykehusavdeling for stabilisering og reernæring dersom væske- og næringsinntaket stopper helt opp eller barnet/ungdommen blir somatisk ustabil. Dette vurderes fortløpende av behandlende lege. Noen ganger er det også nødvendig med mer langvarig innleggelse i døgnavdeling.

Litteratur som anbefales til foreldre

Bok: «Familiebasert terapi» av Maria Ganci. Denne boken kan dere få låne av oss.

Nyttige lenker

Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS).

Help your child eat with trust, not logic: the bungee jump. Eva Musby. YouTube

Spiseforstyrrelsesforeningen.

Kilder: 

https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser

«Spiseforstyrrelser: Forståelse og behandling», Rø, Wiig Hagen og Thorsteinsson

«Treatment manual for Anorexia nervosa, a family based approach», Lock og Le Grange

«Familiebasert terapi», Maria Ganci

Tilbake til oversikt over tiltakspakker.

Neste side: Tiltakspakke for selvmordsproblematikk

Sist oppdatert 18.11.2026